Tallet, og hva det omfatter
Investeringene i amerikansk KI-infrastruktur vil beløpe seg til 10,3 billioner dollar mellom 2025 og 2032, i snitt 3,63 prosent av USAs bruttonasjonalprodukt i året, ifølge en studie publisert av Brookings Institution og lagt fram på instituttets økonomikonferanse fredag.
Forfatteren er Stijn Van Nieuwerburgh ved Columbia University, og anslaget dekker langt mer enn tjenere. Det teller datasenterbygninger, kraftsystemer, nettinfrastruktur og spesialiserte brikker og annet utstyr — hele det fysiske apparatet, ikke bare regnemaskinvaren.
Sammenligningen er historisk. “Den anslåtte utbyggingen ville bli større målt mot økonomien enn de store amerikanske investeringsboomene for kanaler, jernbane, elektrifisering, motorveier og telekommunikasjon”, skriver Van Nieuwerburgh. Det er en påstand om andel av produksjonen, ikke om absolutte dollar, og det er nettopp det som gjør tallet verdt å diskutere: landet har bygget dyre ting før, men få som tok så mye på én gang.
Hvor bekymringen faktisk ligger
Anslaget er ikke studiens argument. Bekymringen gjelder hvordan pengene skaffes.
Van Nieuwerburgh skriver at risikoen flytter fra åpen finansiering i store selskapers balanser til ugjennomsiktig finansiering utenfor dem — fellesforetak, privat kreditt, verdipapirisering, spesialforetak, leieforpliktelser, lånegarantier og lignende konstruksjoner. Disse ordningene hviler på KI-selskapenes kontantstrømmer og på sikkerhetsverdier som ifølge ham er utsatt for “usikker KI-etterspørsel, rask teknologisk endring, rettidig tilgang til kraft og maskinvare, og fortsatt kredittkvalitet hos et lite antall” datasenterleietakere.
Den siste setningen er den skarpeste. Mye av kapitalen er sikret mot leieavtaler undertegnet av en kort liste leietakere. Bremser én av dem, blir eksponeringen ikke værende i én bygning.
Det han lar være å si
Studien spår ingen kollaps. “Det ville være forhastet å konkludere med at KI-infrastruktur allerede utgjør systemrisiko sammenlignbar med tidligere kredittboomer”, skriver Van Nieuwerburgh. Poenget hans er smalere og vanskeligere å avfeie: strukturer utenfor balansen betyr noe “fordi de kan gjøre korrelerte eksponeringer vanskelige å observere før en nedtur”.
Anbefalingen følger av det. “Det viktigste politiske bidraget på dette stadiet kan derfor være å bedre måling og åpenhet mens bransjens kapitalstruktur fortsatt er i endring.”
Hva som er verdt å følge
Teksten er et konferanseutkast i Brookings Papers on Economic Activity, hvis høstutgave satte tre KI-studier på programmet 25. september. Utkast diskuteres før de ferdigstilles, og anslaget er et anslag: det forutsetter en byggetakt som krafttilgang og brikkeforsyning kanskje ikke leverer.
Det prøvbare er opplysningsspørsmålet. KI-finansiering utenfor balansen blir enten lettere å se i regnskaper og tilsynsdata det kommende året, eller ikke — og Van Nieuwerburghs argument er at det andre utfallet koster noe senere.
