Et år med brev, så et svar på 27 sider
Tre demokratiske senatorer har lagt fram konklusjonene fra en nesten årelang gransking av hva AI-datasentre koster lokalsamfunnene som tar imot dem. Hovedfunnet handler om et uttrykk. Når bransjen sier at den betaler sin “fulle kostnad for tjenesten”, mener den infrastrukturen som betjener dens eget anlegg, skriver senatorene — ikke oppgraderingene av det felles strømnettet som bare finnes fordi anlegget ble bygd.
Elizabeth Warren fra Massachusetts, Chris Van Hollen fra Maryland og Richard Blumenthal fra Connecticut publiserte rapporten torsdag under tittelen Power and Profits: How the AI Data Center Boom Costs Households and Communities. Den er på 27 sider og bygger på svarene på brevene de tre sendte 15. desember 2025 til Amazon, Google, Meta, Microsoft, CoreWeave, Digital Realty og Equinix, i tillegg til et år med intervjuer med selskapenes representanter.
Argumentet om “but-for”
Selskapene motsatte seg gjennomgående såkalt but-for-kostnadsfordeling — prinsippet som ville gjøre en utbygger ansvarlig for enhver oppgradering som ikke hadde vært nødvendig uten anlegget. I stedet hevdet de at kostnadene bør deles av alle strømkunder.
“Selskapene forplikter seg til å betale for infrastruktur som utelukkende gagner dem, men bestrider hvor mye de skal betale for felles infrastruktur som alle strømkunder betaler, men som bare ble bygd for å gi plass til datasenteret”, skrev senatorene.
Rapporten sier også at selv om selskapene viser til nye delstatlige regler som tilstrekkelige til å hindre at kostnader veltes over på forbrukerne, driver de lobbyvirksomhet overfor delstatsforsamlinger for gunstigere vilkår, “blant annet ved å spille delstater ut mot hverandre med trusler om å flytte et annet sted”.
Taushetsavtalene og hva de er til for
Om hemmelighold skriver rapporten at alle fire teknologigigantene som ble undersøkt rutinemessig ber om taushetsavtaler fra kraftselskaper, grunneiere, kommersielle partnere “og i noen tilfeller til og med offentlige tjenestemenn”. Flere av dem erkjente uttrykkelig at målet med en taushetsavtale med en offentlig tjenesteperson er å begrense offentlig innsyn ved å hindre lokalsamfunnet i å få vite om et prosjekt.
Meta svarte granskingen at “å holde fortrolighet under prosjektutviklingen øker effektiviteten og tempoet ved å la alle interessenter holde fokus på behovene til det foreslåtte prosjektet” — en setning senatorene leser som at naboene utelates fra gruppen interessenter.
Skattelettelser, og ingen sysselsettingstall
Det tredje funnet handler om subsidier. Utbyggerne tonet ned eller unngikk å erkjenne skatteinsentivene de mottar, sier rapporten, men oppsøker dem i praksis, og opplyste til granskingen at de vil fortsette å be om og ta imot fritak fra omsetningsavgift på brikker og annet utstyr — det rapporten kaller den mest verdifulle formen for skattelettelse for et datasenter.
Ingen av de sju selskapene, skriver senatorene, kunne eller ville legge fram helhetlige kvantitative bevis for hvor mange heltidsstillinger anleggene skaper.
Hva som skjer nå
Rapportens konklusjon er usminket: bransjen “kjører over lokalsamfunn og bruker sine økonomiske ressurser til å spille delstater og kommuner ut mot hverandre, og skaper et kappløp mot bunnen der delstatlige og lokale beslutningstakere føler at de ikke har noe valg enn å gi etter for datasentrenes krav — og etterlater vanlige borgere med regningene”.
Dette er senatorenes egne funn, ikke en uavhengig revisjon, og selskapene har offentlig hevdet at store nettinvesteringer som nye kraftverk og kraftlinjer også gagner andre kunder. Time, som omtalte funnene først, skriver at de ventes å nære en bredere innsats i Kongressen det kommende året for å sette rammer for strømkrevende datasenterprosjekter. Det som bør følges, er om et but-for-prinsipp dukker opp i et faktisk lovforslag.
