Å forsikre bruktprisen på et grafikkort

Nvidia har hatt samtaler med forsikringsselskaper om å dekke långivere mot risikoen for at selskapets egne brikker, pantsatt som lånesikkerhet, ikke lar seg videreselge for nok til å dekke gjelden, rapporterte Financial Times mandag.

Strukturen som diskuteres er smal og konkret. En mindre skyoperatør — en «neocloud» — låner for å kjøpe Nvidia-akseleratorer og pantsetter dem. Om låntakeren misligholder og brikkene gir mindre ved salg enn det utestående lånet, dekker en forsikringsgiver differansen. Ifølge rapporten har Nvidia delt data om brikkenes verdifall og anslag for regnekraftens framtidige verdi med minst ett forsikringsselskap, og samarbeider med reassuransemegleren Howden Re, som ikke ville kommentere.

Samtalene er i en tidlig fase og kan ende i ingenting. Nvidia har ikke kunngjort noen avtale.

Hva Nvidia egentlig selger

Poenget er ikke forsikringen. Poenget er hva forsikringen ville gjøre mulig.

Nærbilde av små elektroniske komponenter på et blått kretskort
Det åpne spørsmålet er hva en brukt akselerator er verdt om tre år. Illustrasjonsfoto. Ivan Chumak · pexels · Pexels License

Jensen Huang har det siste året hevdet at regnekraft bør behandles som en investerbar aktivaklasse — noe en långiver kan vurdere slik den vurderer fly, eiendom eller skip. Det krever et holdbart svar på ett spørsmål: hva er et brukt grafikkort verdt om tre år? Alle långivere utenfor de største teknologiselskapene har hittil avstått fra å gjette.

Et forsikringsskall er måten andre kapitalintensive bransjer løste samme problem på. Det flytter restverdispørsmålet bort fra långiverens balanse og over til noen som lever av å prise halerisiko. Om det virker, vokser kretsen av institusjoner som vil finansiere Nvidia-maskinvare, langt utover de største skyselskapene.

Tallene er større enn forsikringsselskapene

Det finnes et skalaproblem, og rapporteringen navngir det. Avtalene som vurderes kan overstige balansene selv til store forsikringsselskaper, og derfor har Nvidia også utforsket å la forsikringsgrupper spre risikoen videre til hedgefond og andre alternative investorer.

Stablede fraktcontainere på en havneterminal
Andre kapitalintensive bransjer løste restverdien med forsikring. Illustrasjonsfoto. Nhựt Nguyên Trần · pexels · Pexels License

Det er et kjent mønster. Risiko én balanse ikke kan bære, skjæres opp og fordeles til investorer stadig lenger fra det underliggende aktivumet, der hver enkelt priser en modell heller enn en maskin. Og modellen her — bruktverdien av en bestemt generasjon akselerator flere år fram — har ingen lang historikk å kalibrere mot.

Trekket følger Nvidias augustavtale med Apollo, BlackRock, Blackstone, Brookfield, Goldman Sachs og KKR om plattformer som skal mobilisere mer enn 500 milliarder dollar i ekstern kapital til KI-infrastruktur, og kommer dager etter at styret økte tilbakekjøpsfullmakten med 150 milliarder dollar.

Hva man skal følge med på

To ting. Om noe forsikringsselskap faktisk tegner dekningen, og til hvilken pris — premien blir markedets første virkelige notering på hvor fort en KI-akselerator taper verdi. Og om lånene som følger, går til operatører som ellers ikke kunne låne, noe som er det uttalte formålet og også risikoen.